Lørdag 17 september dro jeg og min venninne Marthe Herstad ut med kano på Nervatn i Vatnbygda der hvor jeg bor. Vi hadde på oss redningsvester begge to. Det var litt vind, men ikke så mye at vi avbrøt utflukten. Vi padlet oppover vatnet et stykke og planla å krysse vatnet for å dorge etter ørret langs kanten på andre siden. På vei dit hadde vi en stang ute og Marthe fikk en på kroken halvveis over vatnet. Da bestemte jeg meg for å rigge annet fiskeredskap i tillegg til stangen som vi kunne bruke på vei til andre siden. I arbeid med dette mistet jeg åra ned fra ripa på kanoen og uten å tenke strakk jeg meg etter den, noe som førte til at vi veltet.
Vi bestemte oss for å svømme til land - ca 200 m som så ut til å være korteste avstand på tross av at vi hadde motvind. Jeg tenkte å slepe kanoen men skjønte fort at jeg ikke maktet. Derfor ble det litt avstand mellom oss siden Marthe svømte umiddelbart mot land.
Det skulle være lengre til land enn vi hadde sett for oss, og jeg så mennesker i et naust på motsatt side av vannet som jeg begynte å rope på. De hadde sikkert ikke båt for jeg fikk ingen respons. Jeg fortsatte å rope i pausene mellom svømmingen. Vi hadde klær på oss begge to, så det gikk ikke akkurat fort. Det er vanskelig å si noe om tidsaspekt, men etter en stund kom et nabopar fra bygda roende i en kano som slepte oss inn til land. Vi var temmelig nedkjølt begge to og hadde vanskeligheter med å gå fra land og til allfarvei for å bli hentet. Anny hjalp Marthe og jeg gikk for egen maskin. Der ventet han fra naustet med bil som fikk transportert oss hjem til meg for oppvarming. Når vi kom inn i bilen kom Seaking helikopter. Men siden vi begge hadde vært bevisst hele tiden var det beste å dra hjem for oppvarming hvor vi kunne observere hverandre. Ellers var det mange i sving på andre siden av vatnet. Ambulanse og brannbil hadde også rykket ut.
Vi er nok enda litt i sjokk over hvor nært det var men det blir vell en historie vi kan le av med tiden.
Naboparet som jeg ønsker å hedre som kom med kano heter: Anny Annie Aronsen og Geir Johansen
- De kom som engler roende mens vi lå å skalv i vannet nedkjølt og utmattet.